onsdag 13. september 2017

38 / fåkk alle dine venner

Leveren er det mest tilgivende organet mennesker har, sier legen, behandler du den fint vil den tilgi deg alt; jeg blir ikke fyllesyk og leveren min tilgir meg hver helg selv når jeg er slem, selv når jeg bryter alle reglene om at øl før vin blir fin men vin før øl blir søl, selv når jeg blir sveiseblind og pisser på den katolske kirken på vei hjem, leveren min forstår og leveren min tilgir.
Hjertet er det minst tilgivende organet mennesker har, sier jeg, selv om du behandler det fint tilgir det deg ingenting; hjertet mitt drives av en rasende lojalitet ovenfor alle andre enn meg, hjertet mitt er en fødende kvinne som glemmer smerten når hun får barnet på brystet og som blir gravid igjen og ikke før veene starter på nytt husker hun smertene fra forrige gang men da er det for sent.
Hjertet mitt husker den nakne kroppen din og hvordan håret ditt krøller seg i pannen og latteren din som fester seg i mine øyenvipper og dine fine ord og alle dine lovnader og tungen din over min klitoris men forholder seg ikke til jenten du lå med som ikke var meg.

---
Byfjellene er dekket av tåke og jeg er dekket av oppkast. Det bor flere måker enn mennesker i Bergen og måkene har akseptert meg som en av sine egne for kvelden, vi har slått følge siden jeg gikk fra kåken din. Jeg håper det er fordi de liker meg og ikke fordi de kan lukte restene av taco og magesyre fra håret mitt, men det er umulig å vite. Jeg har glemt paraplyen min og kunne ikke finne jakken, vet ikke om jeg en gang lette etter den, jeg fikk det plutselig veldig travelt med å gå, komme meg ut derfra, jeg sto utenfor i regnet og hørte musikken fra tredjeetasje og tenkte at dette er siste gang jeg går herfra, jeg kommer aldri tilbake.